Selvrespekt og glede
En av de største, og kanskje mest positive, endringene vi la merke til da vi besøkte skolen sist, var måten barna møtte oss da.
Tidligere har vi alltid blitt møtt høflig, men likevel avmålt og på en måte som fikk oss til å tenke at både barna og de voksne så på seg selv som underlegne i forhold til oss.
Denne gangen kom barna stormende mot oss med åpne armer og en enorm glede. Det virker som om de er i ferd med å forstå at de er verdifulle og viktige, selv uten de samme forutsetningene som de du og jeg har.
En del av denne selvrespekten kommer fordi de har begynt å få undervisning i spansk, og dermed kan følge undervisningen på skolen bedre og bedre. Barna er nemlig indianere, og snakker quechua. Et språk som er helt ulikt spansk, det offisielle språket all undervisning foregår på. Læreren kan ikke snakke barnas språk og klarer derfor ikke å formidle undervisningen til barna. Dette har ført til umotiverte elever som ikke har kunnet å lese og skrive etter sju år på skolebenken. Nå har motivasjonen økt og kunnskapsnivået til barna er langt større enn det var. De ligger fortsatt langt bak nivået på de skolene i byene, men nå skjer det noe, og det skjer fort.
Hjem man kan leve i
Noen av dere har kanskje allerede sett bildene av de tradisjonelle hyttene folkene her oppe bor i. Utette skur, bygget av steiner, med hull til dører og vinduer.
Ingen isolasjon mot det ekstreme klimaet, hvor temperaturene kan variere fra 20 varmegrader til 20 kuldegrader på under et døgn, og hvor det ofte er kuldegrader om nettene, også midt på sommeren.
Hele familien bor og lever på ett rom, rett på jordgulv, uten økonomi til å skaffe seg klær og utstyr som kan holde dem varme gjennom dagene og nettene. Etter at skolen ble bygget er det flere familier som nå er i gang med å bygge seg mer solide hus. De lager murstein av adobeleire som er tørket i solen, og bygger til og med egne rom til kjøkken og bad.
Dugnad i Norge, dugnad i Peru
Selv om vi ønsker å lette hverdagen for alpakkagjeterne og deres familier, forsøker vi samtidig å involvere dem i det som skjer, sånn at de også får eierskap og føler et ansvar for at skolen skal fungere optimalt.
Derfor tar familiene del i en del av de daglige og ukentlige rutinene på internatet. Det gjør de på rundgang sånn at ingen skal bli mer belastet enn andre. En gang i uka kommer en av familiene til skolen for å hjelpe til med klesvask og renhold. I tillegg kommer en av mødrene til internatet en gang i uken. Hun overnatter og hjelper blant annet til med matlagingen og renholdet.
Barna bidrar selv også, blant annet ved at de eldste hjelper de yngste barna under lunsjen, re opp senger og lage mat.
Hjelp oss å drive en internatskole for barna til alpakkagjeterne høyt oppe i Andesfjellene – der hvor vær og vind hersker og det nesten ikke er mulig for mennesker å leve.
Ønsker du å bidra med hjelp som går uavkortet til MIRASOL kan du sette beløpet direkte på konto nr. 7253 05 14979.
