Kari og Per var på reise i Peru i november 2007. Utover deres mange forretningsgjøremål besøkte de Mallkini hvor Mirasol barneskole nå er på vei til å bli ferdig …
Reisebrev fra Kari – 11. november:
Kontrastenes Lima
Ankomsten til Lima overrasker meg alltid. Av en eller annen grunn glemmer jeg fattigdommen, forurensingen og de glorete reklameplakatene mellom hver gang jeg kommer hit. Det er en annen fattigdom her enn oppe i fjellene. Mer håpløs, mer skitten og mer uverdig. Her har menneskene gitt seg over til dette livet. De har mistet kontakten med naturen og det opprinnelige. De har tomme blikk og håpløsheten ligger like under overflaten.
Den skranglete taxien bringer oss sakte gjennom de støvete gatene, køen virker uendelig i det vi nærmer oss Miraflores – en helt annen verden. Her er gatene preget av et annet liv. Det er rent og ryddig og husene har små velpleide hager. Her høres fuglesangen og det føles trygt. Dette er de rikes verden. Heldige som vi er, har vi både råd til, og de riktige forbindelsene, til å kunne bo her. Vi nyter det beste av Peru: Den fantastiske maten som i hovedsak består av fersk fisk og skalldyr som er fisket samme dag i havet som hele tiden slår mot klippene under oss. De evige bølgene som er en del av Limas lydbilde, i tillegg til fuglesangen, hundene som gjør i gatene, biler som tuter og den fuktige brisen som nesten alltid er her. Det er godt å være her igjen.
Forandringer er underveis
Per ligger ved siden av meg i sengen og hoster. Han har tatt med seg en forkjølelse hjemmefra som ikke akkurat ble bedre av den 20 timer lange reisen. Jeg håper at han friskner raskt til. Han har våget seg ut av sengen for å spise lunsj og samtidig treffe Ivan, sønnen til Juan Nunes del Prado som begge var våre lærere i Inkahealing på vårparten hjemme i Norge. To flotte menn som bærer den spirituelle kulturarven fra Peru videre og klarer å tilpasse den til den moderne verden. De har viet sine liv til å formidle sin kunnskap og visdom til de som er åpne for å lære. Vi har hatt stor glede og nytte av det vi har lært, og gleder oss til å lære mer ved neste korsvei! I dag fikk vi høre litt om den politiske og sosiale utviklingen her i Peru og det gleder oss at den positive utviklingen skjer like hurtig som vi har fått inntrykk av tidligere. Det er helt utrolig hva som har skjedd på de tre årene vi har vært her. Klasseskillet jevnes ut, middelklassen vokser og indianerne begynner å få tilbake sin verdighet. Det er enda langt igjen, men det skjer noe og det skjer raskt!
I bakgrunnen kan
du se typiske arbeiderboliger
i Lima
Her er arbeiderne
i full gang med å strikke
i de nye fabrikklokalene
Marcia på sitt kontor ved fabrikken
I morgen skal vi besøke fabrikken hvor vi strikker The Alpaca Experience-kolleksjonen. Vi vil gjerne gi noe mer tilbake til de ansatte her og håper å komme frem til noe genialt sammen med Marcia som driver fabrikken. Men først og fremst må vi få vite mer om hva de ansatte virkelig trenger.
Strikkefabrikk i full drift
Nå er det blitt morgen og vi har klart å komme oss på nettet. Dét er ikke alltid like lett i dette landet. Vi har vært på fabrikken og sett at også der går utvikingen fort. De flyttet inn i nye, romslige lokaler for to år siden. Da var det god plass og store arealer som stod ledige. Nå er det liv og røre over alt. Garnspoler i alle regnbuens farger. Strikkemaskiner som surrer og går, lyden av varm damp og glade stemmer som setter stor pris på å ha et fast arbeide å gå til. Her er det liv! Vi treffer flere nye damer som vi kun har hatt kontakt med via e-post i året som er gått. Det er underlig å se og snakke med disse flinke damene som vi skriver med så og si daglig, men som vi aldri har møtt. Nå får vi utvekslet klemmer og presanger og vips så er det som om vi har kjent hverandre i årevis. Vi diskuterer farger og snitt på en blanding av engelsk, spansk og norsk, og forstår hverandre uten problem. Vi går gjennom hele den nye kolleksjonen i grove trekk, setter sammen noen nye fargekombinasjoner og blir enige om justeringer for å gjøre plaggene enda bedre tilpasset kvinnekroppen. Det er gøy å se den nye kolleksjonen ta form og konturene begynner å tre frem. Vi nevner også for Marcia at vi har lyst til å gjøre noe for arbeiderne. Hun setter stor pris på innspillet og lover å undersøke hva de virkelig har behov for.
Vi avslutter dagen med en lang spasertur langs kysten av Barranco og et herlig måltid med fersk ceviche, nasjonalretten i Peru, som består av rå fisk trukket i lime og masse andre deilige smaker, servert med rå rødløk og søtpoteter. Nam!!!
Reisebrev fra Per – 15. november:
Andre etappe
Da var oppdraget utført i Lima, og prototypene er satt i produksjon. Vår neste etappe er å komme oss til Arequipa og den Internasjonale Alpakkafestivalen. For å komme oss ut til flyplassen i Lima må vi kjøre gjennom hele byen, så vi kaprer en gammel skramlete «taxi» uten støtfangere, men med en gammel, hyggelig sjåfør. Vi fyller opp bilen med alt pikkpakket vårt. Taxien har ikke lås på bagasje rommet, så det lukkes med en strikk som surres rundt. Det er heller ikke plass til alt, så resten går i forsetet.
Etter noen kilometer ringer telefonen hans, kona lurer på hvor han er og stolt svarer han at han skal kjøre til flyplassen. De planlegger handleturen hennes, for en så lang tur er ikke daglig kost! Etter 15 minutters kjøring må han fylle bensin. På stasjonen, tømmer han alle lommene og kan fylle for 7,50 (i norske kroner). Like før flyplassen er det en bomstasjon, der koster det tre kroner, men nå er lomma tom så dette må han låne av oss. Prisen på en times taxitur ender på femti kroner. Vi gir ham en tier i tips og den gamle er i himmelen, så glad og takknemlig! Denne verdenen er virkelig forskjellig fra vår.
Vulkanen
Misti som en av våre garnkvaliteter
har fått navn etter
Klimaendringer og tørke
45 minutter seinere lander vi i Arequipa til en vakker solnedgang, klar himmel og landemerket, vulkanen Misti, som er kledd i rosa og rødt sollys. Men snøen som alltid har ligget på toppen mangler. Det regner så og si aldri her lenger og innbyggerne risikerer snart å gå helt tomme for vann. Dette problemet gjelder for hele Andes og skaper stor bekymring for fremtiden. Klimaendringene gjør sitt også her.
Per utenfor Bestemors hus i Arequipa
Vi tar inn på Casa De Mi Amboela («bestemors hus») et hyggelig lite hotell med hengekøyer i den blomsterfylte hagen. Den avslappede stemningen inviterer til et par dager i horisontal stilling. Vi er nå oppe på omtrent samme høyde som Galdhøpiggen, men for peruanerne er dette lavlandet. Kari har blitt høydesyk på alle turene våre og denne gangen skal vi prøve å unngå dette ved å ta det mer med ro. Den første natten blir allikevel urolig med pustevansker som blir bedre neste dag. Nå er vi klare for alpakkafestival!
Reisebrev fra Kari – 22. november:
Veversker ved Michells opplevelsessenter.
Kun en time gammel, men veldig nysgjerrig på verden.
Et av vinnerbildene
fra Michells store kunstsamling.
Surialpakkaen kan få hår på opptil
1,5 meter og ser ut som om de går med skjørt.
Stolte eiere viser frem sine beste avlsdyr
på alpakkafestivalen.
Denne alpakkaeieren har stukket av med en av
de gjeveste prisene.
Alpakkaen har hår i alle farger fra hvit til
grått til sort.
Det finnes to alpakkasorter huanaco, som denne, og
suri, som har lengre hår.
Mitt første kyss!
For noen dager siden opplevde jeg virkelig nærkontakt av 3. grad med en alpakka. De er normalt ganske skye, men samtidig nysgjerrige. Derfor kommer de ofte tett innpå, men så og si aldri i nærkontakt med mindre de blir tvunget til det. Men hos denne alpakkaen tok nysgjerrigheten helt overhånd, ikke bare fikk jeg klappe henne, men hun kysset meg opptil flere ganger i hele ansiktet. Samtidig snuste hun ivrig på munnen min som for å finne ut hvem jeg var. Det var ganske rørende selv om hun ikke hadde pusset tennene nylig.
Kun en time gammel, men veldig nysgjerrig på verden.
Opplevelsessenteret Alpakkaverden
Dette skjedde på Michells nye opplevelsessenter som de kaller Mundo Alpaca. Her kan du se alt fra levende alpakkaer, lamaer og krysninger mellom disse. De viser produksjonsprosessen fra klipping til ferdig garn og til slutt kan du kjøpe ferdigstrikkede plagg eller noen av de vakre håndvevde løperne i plantefarget garn som blir vevet på stedet. De har også laget et imponerende kunstgalleri, som er resultatet av en konkurranse blant Perus malere. Konkurranser har vært arrangert av Michell i snart 30 år. Vinnerbildene gjennom årene, i akvarell og olje, henger på veggene. Motivene viser hverdagslivet i Peru, både fra fattigslig hverdagsliv, vakker natur og yrende byliv med mer moderne tilsnitt. Teknisk sett er kvaliteten meget høy! Er du i Arequipa er det virkelig vært å ta turen innom.
Alpakkafestival
Så var det endelig tid for alpakkafestival! Forventningene var store, men jeg er ikke helt sikker på om de ble oppfylt. En ting fikk vi i hvert fall sett. Verdens vakreste alpakkaer i alle verdens fargenyanser, fra helt naturhvite til sorte, fra nydelig varmbeige til gråbrun og alt imellom. Her var det bolletykke huanacoer og surier som svingte med skjørtene (hårene kan bli opptil 1,5 m lang og må klippes opp før de kan spinnes). Her var det stolte eiere som fikk priser, etter mange års kryssing, for å få fram de fineste dyrene med den bløteste pelsen. Amerikanere, australiere og engelskmenn på jakt etter nye dyr å ta med seg hjem. Heldigvis er eksporten av dyr blitt sterkt begrenset, da de beste avlsdyrene ble solgt for penger på bordet. Det er noe som en sulten mage forstår, men hva skjer da med framtidens avkom?
Dagens høydepunkt var nok to helt nyfødte alpakkababyer, den ene var enda ikke helt tørr etter å ha forlatt mammas mage. Men den var allerede på beina og utforsket verden med nysgjerrig mule og store øyne: Er dette verden?
På markedet
I dag gikk turen til det lokale markedet hvor mye av det som blir solgt er både stjålet og smuglet, men man kan også finne lokale produkter i gode materialer. Vi skulle kjøpe klær til 30 unger som venter spent oppe i fjellene. Og her er det utvalg! Heldigvis hadde vi med oss Lourdres som snakker språket og som er en kløpper til å prute. Her er noen priseksempler: 15 boblejakker med broderier og fuskepels: 600 kroner. 20 langbukser 400 kroner En haug med underbukser, et par hundre og slik fortsatte det. Vi klarte å kle opp alle barna på Mallkini (der hvor skolen snart er ferdig) for omlag to og et halvt tusen kroner, det er 5 alpakkanåler i sølv det! Det viser oss veldig tydelig hvorfor det ikke er noen vits i å ta med klær hjemmefra. Her støtter vi lokal produksjon og slipper å betale overvekt på fly, penger som kan brukes til mye nyttigere ting her borte. Nå går turen videre opp i fjellene, hvor vi skal få se på skolen og møte igjen mange av dem som var tilstede da vi la ned grunnsteinen i fjor.
Reisebrev fra Kari – 25. november :
Varm kakao og godteri gjør godt i bare et par varmegrader.
Det er
snart sommer her sør for ekvator, men et overraskende snøvær
vitner mer om vinter enn om sommer.
Mirasol, som skolen er kalt opp etter,
var bare 9 år da vi traff henne første gang.
Nå er hun snart 12.
MOT MALLKINI
Vi står opp grytidlig for å kjøre til Mallkini i vår nyervervede leiebil. Nå skal vi endelig få se hvor langt de har kommet i byggingen av barneskolen. Sammen med våre 14 andre reisefeller la vi ned grunnsteinen på skolen i oktober for ett år siden. Det er ikke fritt for at det kribler litt i magen.
Vi kjører fra Colca Canyon, verdens dypeste dal, og over fjellet til Juliaca (som kanskje er verdens styggeste by?). Underveis blir vi overrasket av snøfall på toppene, en merkelig opplevelse: Mens vi tar oss en kopp cocate (som skal hjelpe mot høydesyke) og venter på at den skal kjølne litt, ser vi mørke skyer, fulle av torden og lyn, komme mot oss. Fjellene blir hvitere og hvitere.
Så kommer det mot oss, som en hvit bølge som endrer naturen fra nyanser av grønt til hvitt og grått. Det blir merkbart mye kaldere. Tidligere denne dagen har vi vært mest opptatt av valg av solfaktor, nå må vi finne fram vinterklærne som vi har tatt med for sikkerhets skyld.
Vi lirker oss over de høyeste fjellovergangene, på sommerdekk av ikke akkurat høyeste kvalitet, mens trailere ligger strødd i veikanten. Turen tar atskillig lengre tid enn vi har beregnet, men heldigvis har vi tatt av fra den humpete veien, som er full av huller etter nedbøren, til Mallkini før mørket legger seg over oss og det blir bekmørkt!
EN DRØM BLIR VIRKELIGHET
Vi ankommer til et noget bekymret vertsskap, men det forsvinner fort etter noen inderlige klemmer. Huset er iskaldt, det regner ute og vi kryper til sengs, fullt påkledd, og sover til klokken seks neste morgen.
Da kikker jeg ut av vinduet og ser at landskapet er kledd i hvitt. Ikke akkurat daglig kost, nå når sommeren nærmer seg. Ikke rart det var kaldt i natt, vi sov i et fullstendig uisolert hus. Tankene går til barna som bor enda høyere oppe i fjellene og som hverken har dører eller vinduer. For et liv!
For enkelte blir kakaokoppen fort tom, da er det greit at det går
an å få påfyll.
Et av de fire bildene barna lagde av livet
i Andes.
Det er ikke mye som står igjen før skolen er klar.
Det mangler tak kun på et par av rommene, så kan arbeidet begynne
innendørs.
En gruppe barn i alderen 1–4 er i full gang med å lage
et bilde til tegnekonkurransen vår.
Mødrene og barna som skal
begynne på skolen, får en liten omvisning før tegnekonkurransen
skal avgjøres.
Arbeiderne er i full sving med å gjøre
skolen ferdig.
Nå må vi avgårde og se på skolen Det er ikke fritt for at tårene står i øynene når vi ser hvor langt de har kommet. Skal vi være helt ærlige, så hadde vi vel ikke full tro på at denne drømmen kunne oppfylles da vi reiste herfra for 3 år siden. Men drømmen den er snart virkelig, det gjenstår kun å legge tak på noen av rommene, pusse vegger og begynne med innredningen. Alt står klart, kjøpt og betalt, i et midlertidig skur ved siden av. Vi snakker med ingeniøren som overvåker byggingen, blir enige om noen små endringer og bestemmer farger på rommene. Resten overlater vi til de lokale som skal bruke skolen. De vet best selv hva de trenger. Vi kan bare legge ting til rette og prøve å skaffe mer penger. For her er det fortsatt en del som må på plass.
For å unngå sjalusi og forskjellsbehandling mellom barna på skolen og de som bor i den nærmeste landsbyen, Neke Neke, bør vi få bygget 2 klasserom til. Disse barna trenger ikke å bo på skolen, som barna til alpakkagjeterne, men de trenger virkelig kvalifisert undervisning og verdige skoleforhold. Så her er det bare å brette opp ermene og samle inn mer penger, Trøsten er at pengene fra Norge rekker langt i Peru.
AYNI, UTVEKSLING AV ENERGI – ET VIKTIG BEGREP I ANDES
Barna, og ikke minst foreldrene på Mallkini, setter virkelig stor pris på det som har blitt gjort for dem. De har ikke så mange muligheter til å gi noe tilbake, men de vet at Sanne skole på Gran har bidratt med innsamling av penger opptil flere ganger ved å arrangere skolejogg hvor pengene har gått til å bygge denne skolen.
Vi har blitt enige om å arrangere tegnekonkurranse hvor det beste bildet skal gies som en gave til Sanne skole. Her i Peru elsker de konkurranser, så motivasjonen er på topp. Mødre og barn kommer gående fra fjellet med de aller minste hengende på ryggen. Det er fortsatt bare et par varmegrader, så vi har kokt kakao og byr på godterier, noe som bidrar til full begeistring. Så deler vi dem i grupper, i alle aldre, de minste er ett og et halvt år og alle får være med.Temaet er livet i Andesfjellene.
Det er nok litt skummelt å sette de første strekene på det store, hvite papiret, og det tar litt tid før de begynner, men så setter de i gang for fullt. Full konsentrasjon, planlegging, utveksling av hva som er viktig å få med. Det er fantastisk å se på, noen har aldri malt eller tegnet før, men det gjør ikke innsatsen mindre. De holder på i flere timer og resultatet er 4 flotte bilder.
Før avstemningen tar vi med alle på en omvisning på byggeplassen. Her er det mange store øyne. Tenk at vi skal få lov til å gå på skole her! Dette blir den fineste skolen i hele fylket! Vi gleder oss, når kan vi begynne? Det er mange spørsmål om fremdriften så Monica, som skal ha hovedansvaret for skolen, lager et improvisert informasjonsmøte. Først skal dette være et tilbud til barna etter skoletid, for vi har ikke fått godkjenning til å drive barneskole enda. I tillegg kan de bo her, lage mat og vaske klær. De kan lage små vevde og strikkede ting som vi kan selge i Norge slik at de kan begynne å tjene sine egne penger. Så, i 2009, vil skolen starte sin drift som grunnskole.
Etter møtet er det tid for avstemming. Bildene henges opp på veggen og det er mengden av applaus som skal avgjøre hvilket bilde som vinner. Problemet er at alle bildene får like mye applaus, så vi velger å ta med alle hjem. Ett av dem skal Sanne skole få, de andre tre tenker vi å auksjonere bort, slik at vi kan kjøpe inn mer utstyr til barna.
Denne fantastiske, og helt uvanlige, dagen avsluttes med at alle barna får med seg nye klær hjem. Det er litt vanskelig å løsrive seg og si farvel, men så er det tilbake til de 350 alpakkaene som venter på hver av familiene og som skaffer dem mat i hverdagen. Det er et ensomt liv, med store avstander mellom hver lille husstand. Nærmeste nabo kan være flere timers gange unna.
Per og jeg kjenner at dette gjør hverdagen vår mer innholdsrik. Det er verdt all innsatsen for å samle inn penger. Nå er vi virkelig motivert til å ta i et tak når vi kommer hjem. Vi ønsker også å rette en takk til alle dere som har bidratt til at denne drømmen kan bli virkelighet og også til alle de hjertevarme menneskene vi har fått møte underveis. Prinsippet om Ayni – å gi og å ta imot – lev
Reisebrev fra Kari – 29. november :
En av de mange sjappene vi var innom på leting etter øl.
Avskjed
Vi takket alle arbeiderne med en øl, noe de satte
veldig stor pris på.
Vi hadde et par deilige dager til på Mallkini, med alt fra pluss 30 grader og illrød nese, til hagl og øsende regnvær. Fascinerende, men litt vanskelig å kle seg til enhver tid. Så kom avreisedagen. Vi hadde virkelig lyst til å gjøre noe for arbeiderne som har bygd opp skolen og gjort en så fantastisk innsats og fikk den glimrende ideen å kjøpe inn en flaske øl til hver, øl er dyrt og bare til fest her oppe.
Så vi satte oss i leiebilen (for en frihet) og kjørte de 7 kilometerne ned til Munjani. Der har de ikke akkurat noe supermarked, men små sjapper med alt mulig. 34 øl er ganske mye og det finner du ikke i den første sjappa. Så vi durte rundt, og fikk tak i litt her og litt der, til slutt var oppdraget fullført. Vi humpet tilbake, med bilen full av skranglende ølflasker, og tenkte at det var godt at disse skulle åpnes utendørs, for her kom skummet til å sprute. Og det gjorde det! Vi ble mottatt med stor begeistring, øl klokka ni på morgenen, er et velkomment avbrudd, når du har vært oppe fra kokka fem og sola skinner fra skyfri himmel. Det ble holdt takketaler og ofret øl til Pachamama (moder jord), fotografert, utvekslet håndtrykk og klemmer. En av de eldste arbeiderne holdt en tale og sa at han hadde bestemt seg for at skolen skulle være fiks ferdig og klar for innvielse den 15 desember. Klarer de det, har de gjort en formidabel innsats. Siden kan ikke klarte å huske hva vi het avsluttet han talen med å takke Herr og Fru Europa for skolebygget.
Rett før avreise ble vi invitert på en deilig lunch med alt det beste Mallkini har å by på. Til vår overraskelse var det kun dekket på til noen få av oss, Moises’ sønn og svigerdatter, samt Cornelio, formann for alpakkagjeterne, skulle spise på kjøkkenet. Vi synes dette var helt feil, det var jo dem vi skulle ta farvel med og vi ville selvsagt sitte sammen med dem. For dem kom dette som en stor overraskelse, arbeiderne sitter ikke sammen med gjester. Dette klasseskillet er helt vanlig i Peru. Enda verre ble det når vi hjalp til med å bære ut og inn tallerker og mat. Vi prøvde å forklare a dette er vår hverdag i Norge og at selv om vi er «rike» har vi ikke tjenerskap, noe som er helt vanlig for middelklassen i Peru. Og godt er det, for det skaper mange arbeidsplasser til mennesker som ellers ville vært uten arbeid.
Lucy og to av barna viser frem vevkunst i det lille veveriet deres.
Etter lunch tok vi avskjed og lovet at vi skule være tilbake om et års tid. Så gikk turen mot Cusco, Inkaenes gamle hovedstad og Perus «navle». På veien dit hadde vi lovet å stikke innom Cornelios kone, Lucy, som arbeider på en vevstue i Santa Rosa. Vi ville se på kvaliteten av arbeidet og spørre henne om hun kunne tenke seg å lære barna å veve små bager som vi kan selge i Norge. Garnet til bagene blir sponset av vår garnleverandør, og hver bag blir merket med en etikett hvor navn og bilde av den som har vevet bagen henger på. Dette har barna virkelig lyst til og de kan begynne å tjene litt penger til ting de ønsker seg til skolen. I tillegg kan også mødrene trenes i veving og bidra med litt inntekter.
Veverne
og alle barna stilte opp på fotografering og syntes det var veldig morsomt å få se
bildene etterpå.
Alle byer og landsbyer i Peru, med stolthet for seg selv, har en plass som heter Plaza de Armas. Så også lille Santa Rosa. Der ventet Lucy på oss, med en ungeflokk, og den minste gutten var som snytt ut av nesa på Cornelio, så det var ikke vanskelig å skjønne hvem de var. De tok oss med til en bitte liten vevstue, på to etasjer, hvor trappen var en hjemmelaget stige. Bakgården var full av nysgjerrige unger som synes det var utrolig spennende å få besøk av to «gringoer» fra Norge. Interessen ble ikke mindre da vi spurte om å få ta noen bilder, og de kunne se resultatet med en gang. Det var ikke få bilder som ble tatt og deretter beskuet med stor begeistring.
Vi beundret de vakre vevnadene, og underveis gikk det opp for oss at det faktisk var denne vevstuen som har vevet våre skjerf og sjal. For en tilfeldighet, av alle vevstuer i hele Peru (og det er mange) så var det akkurat den som har laget våre ting. Helt utrolig, og veldig moro! Nå har vi truffet hver enkelt av veverne og deres barn og blitt gode venner. Gjett om de blir mer moro å selge disse produktene fremover. Mørket faller på, vi blir nødt til å ta farvel og noen timer senere kjører vi inn i Cusco City.
Hjelp oss å bygge en internatskole for barna til alpakkagjeterne høyt oppe i Andesfjellene - der hvor vær og vind hersker og det nesten ikke er mulig for mennesker å leve. Dette er de som i fremtiden vil sikre oss alpakkagarn og -produkter her i Norge.
Ønsker du å bidra med hjelp som går uavkortet til MIRASOL kan du sette beløpet direkte på konto nr. 72530514979.
