Beklager stillheten den siste uken av turen vår, men det har vært så mange inntrykk. Lørdag landet vi altså på Gardermoen og fikk igjen norsk jord under beina, men før det og etter den siste posten jeg skrev har det skjedd mye.

Som kanskje noen av dere fikk med dere ble avreisen vår fra Urubamba hindret av streik. Bøndene i Peru streiket for å markere rettighetene sine til vannet og det gjorde de ved å legge store (og små) steiner, røtter og glasskår ut i veien. Noen steder var det store blokkeringer, andre steder bare nok med stein til å gjøre veien ufremkommelig. Uansett, vi hadde hørt at streiken skulle vare bare en dag, men da det nærmet seg kvelden fikk vi mange motstridende beskjeder. Noen sa det snart var over, andre at streiken skulle utvides og forlenges. Vi hadde pakket alle baggene våre og var klar til å dra dersom det skulle bli mulig. Like før åtte kom bussjåføren løpende inn på hotellet, skulle vi dra måtte vi gjøre det nå. Det var bestemt at streiken skulle vare lenger, men de streikende hadde gått hjem et par timer for å spise og gjøre seg klar til nattskiftet.

Jeg må innrømme at hjertet slo litt fortere når vi snek oss ut i bakgården og inn på bussen, før vi kjørte avgårde. Vel ute på hovedveien var det ingen å se, bare mengder av stein. Heldigvis hadde noen kjørt før oss og det var ryddet en “sti” til bussen hele veien over fjellet til Cuzco. Turen tar vanligvis 1,5 time, men med slalåmkjøringen vår tok det 2,5 før vi var fremme. Jeg ble imponert over innsatsviljen til de som streiket, det var ikke store områder av veien det ikke lå stein på, og alt hadde skjedd i løpet av noen få timer tidligere på dagen.

Cuzco var en nydelig by, med stolt arkitektur og mange spennende møter. Blant annet fikk vi møte to sjamaner (eller rettere sagt det tilsvarende sjamaner for Inkaene), vi fikk spise deilig mat og rakk å forelske oss i byen før det altfor fort ble på tide å dra videre.

I Lima ble vi møtt med tanken på at turen snart var over, en både trist og god tanke for de fleste av oss. Jeg for min del tar med meg masse minner fra et fantastisk land med mange fantastiske mennesker. Jeg har også fått en ny respekt og mengder med takknemlighet for det priviligerte livet jeg lever, og jeg håper at jeg kan bruke det til å gjøre verden til et bedre sted for oss alle. Kanskje er det i disse tider ekstra viktig at vi alle tenker gjennom hva som er viktig for oss. Hvor vi bør bruke tiden og pengene våre, og hvor vi absolutt ikke trenger å bruke den.

Neste tirsdag (28. april) inviterer vi til Mirasolforedrag i butikken i Oslo i forbindelse med strikkeklubben. Der skal vi blant annet fortelle og vise bilder fra skolen vår. Denne kvelden koster strikkeklubben 30 kroner, pengene går uavkortet til skoleprosjektet. Det vil også bli mulig å tegne seg som fadder for skolen.

Tusen takk til alle de flotte menneskene i reisefølget. Dere har vært fantastiske! Tusen takk til alle dere som har fulgt oss på turen, jeg håper dere vil hjelpe oss videre i neste fase for å gjøre flere drømmer til virkelighet.

Vi har nettopp fått en skikkelig gla’ melding! Skolen “vår” har endelig fått offentlig godkjennelse som barneskole. Alt vi har jobbet for de siste fire årene har endelig godt i oppfyllelse. Tuuusen takk til alle som har bidratt. Meld deg gjerne som fadder, så bidrar du til å sikre fremtidig drift av skolen.

Offisiell åpning blir det når vi besøker skolen om et par uker. Følg med her på bloggen for bilder og reisebrev.

Jeg har akkurat fått nyss om at det foregår en strikkeaksjon på Ravelry. Der er det noen ildsjeler som har tatt initiativ til å strikke alpakkaluer til barna på Mirasol-skolen. Det er kanskje litt rart, tenker du, men alpakka er en luksusvare, og selv om det er det perfekte fiberet for at små barn skal holde varmen på det peruanske høylandet, vel så har de rett og slett ikke råd til å bruke det. Derfor synes vi det er et supert tiltak når noen gir av tiden sin for å bidra. I mars reiser vi til Peru for å besøke skolen, og da lover jeg å ta bilder av alle de fine barna, med de fine, varme luene.

Kari og Per har kommet til Mallkini og Mirasolskolen. Vi skal legge ut en lenger rapport på nettsidene så snart de kommer hjem, men her er litt å glede seg over i mellomtiden:

Hei alle sammen og velkommen til Mallkini!!

Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Dette ble noen opplevelsesrike dager, fulle av glede, latter og håp for fremtiden. Vi ankom Mallkini, i bil, sent på ettermiddagen. Hodepinen på grunn av høydesyken ble gradvis sterkere for hver sving og hump i veien. For å unngå en rask oppstigning valgte vi å kjøre, i stedet for å ta fly, men høyden (4300 m) virker likevel inn på en kropp som er vant til å leve i lavlandet.

Barna kom løpende mot oss da vi kom kjørende mot skolen

Rett før vi var fremme ble vi møtt av en jublende ungeflokk, som var på vei hjem fra skolen. Alle sloss om å hilse oss velkommen og å få klemme oss. Dette var noen helt andre unger enn de sjenerte, litt skye barna vi forlot for et år siden. Det var ikke fritt for at det falt noen rørte gledestårer. Allerede nå begynte vi å føle noe av forandringene som har skjedd i området etter at barna har flyttet inn på den nye skolen/herberget.

Vi kjørte de siste meterne opp til farmen og ble her møtt av tre glade hunder som også kjente oss igjen.

Vel fremme var det ikke annet å gjøre en å krype til sengs og håpe på at morgendagen ville se litt lysere ut. Det hjalp litt at vi ble motatt med åpne armer av Moises, og at Per var noenlunde oppegående slik at han fikk høre de site oppdateringene før han også krøp til sengs.

Barna hadde laget velkomst-banner til oss, da vi kom til skolen

Neste morgen våknet vi til strålende sol, to mye lettere hoder og nytt mot. Nå ville vi se Mirasol, barna og oppleve dem for første gang i sitt nye hjem. Etter en delig frokost (bitte liten, det er ikke mye man klarer å spise i disse høydene), gikk vi, i lusetempo, veien ned til Mirasol. Der var det helt stille, men Monica (daglig leder og alt-mulig-dame) ventet på utsiden og vi skjønte fort at her var det noe på gang. Etter noen varme klemmer tok hun oss i hendene og leide oss i gjennom porten og inn på plassen foran skolen. Der ventet 38 glade barn med en stor plakat hvor det var skrevet: Velkommen Kari og Per. Skiften var laget av små papirbiter som de minste barna hadde revet i småbiter, mens de store hadde limt dem sammen til ord. Etterpå var det utdeling av klemmer og omvisning. Det er fantastisk å se hva som har skjedd siden sist. Mens vi venter på godkjennelse til at herberget skal kunne bli skole, går barna fortsatt på den gamle skolen, men de har ekstraundervisning og bor her på Mirasol. I helgene går de hjem til sine familier oppe i fjellene, sammen med fedrene når de har vært nede fredag ettermiddag og utført ukens storvask.

Barna er flittige studenter og kunnskapsnivået deres har økt betraktelig på bare ett år

Når vi satte i gang med Mirsolprosjektet var vi klar over at det ville ta litt tid å komme gjennom det byråkratiske arbeidet med å få godkjent Mirasol som skole. Det viste seg at mange av barna var så og si analfabeter selv ettter 7 års skolegang. Barna er indianere, og snakker derfor quechua, mens det offisielle språket i Peru er spansk. Mange av foreldrene kan ikke snakke spansk i det hele tatt, slik at barna er helt ukjente med spansk når de begynner på skolen. All undervisning foregår på spansk. Lærerne kan ikke snakke quechua og kan derfor heller ikke oversette undervisningen. De fleste barna blir sittende time ut og time inn uten og forstå noe som helst av undervisningen. Mye bortkastet tid og veldig lite motivernede. Derfor har vi lagt stor vekt på å skaffe lærere som er tospråkelige og som kan undervise både på spansk og på quechua. Vi fikk se at dette er arbeid som har båret frukter. Barna snakker nå spansk til daglig på skolen, de har blitt mye flinkere både i språk og i andre fag. De er motiverte og klarer å følge mye bedre med i timene. De har fått en mye større selvtillit, har funnet seg til rette i hus med toalett, dusj og kjøkken. Alt dette er helt nytt og det er mye sosial trening som har vært nødvendig. Ingen av barna har brukt vannklosett før, tannpuss er et ukjent begrep, dusj opplevdes som varmt regn og det å rydde, vaske seg selv og omgivelsene må læres. Det er ikke mye gulvvask som utføres på jordgulv!

Det er mange glade barn på Mirasolskolen

Men det virker unektelig som om de setter stor pris på det nye livet. Flere av barna legger nå press på foreldrene og ønsker en annen levestantard også i husene oppe i fjellene. De tar med seg tannbørsten hjem i helgene. Jentene nekter å gå på do ute i naturen og flere har nå fått toalett hjemme. De gamle husene, som var laget av stein, bestod av et rom med glugger til vindu og en åpen dør. Man sov, kokte mat, og lagde barn i ett og samme rom. I dag har de begynt å bygge nye hus, laget av adobe, leireblokker som de tørker i sola, og her blir det egne rom til kjøkken og toalett. De legger inn rennende vann og setter inn toalett. Gluggene erstattes med vinduer og husene lukkes med en dør slik at de holder seg varme.Alt dette har skjedd på under ett år. Skolen gir ringvirkninger i hele lokalsamfunnet!!

En stolt mamma sitter utenfor skolen og strikker

Vi kunne ha skrevet uendelig mye mer, men for å gjøre en lang historie kort så avsluttet vi besøket på Mallkini og Miraso skolen med en heidundrende fest, masse musikk, dans, god mat og mange varme klemmer. Gjennom dansen fikk vi takket hverandre, både store og små, for alt det vi har kunnet skape sammen og for at vi har fått lære hverandre å kjenne. Denne gangen var det vanskelig å reise hjem. Vi håper vi kan komme tilbake og være der over lengre tid. Å kunne bidra i undervisningen, lære språket og kunne snakke sammen på et dypere plan. På en annen side kjennes det godt å vite at alt er godt ivaretatt av dykige lærere, som har evne til å se hvert enkelt barn, fulle av kjærlighet og stolthet til barna og til Mirasolprosjektet.

Mirasol + Sanne = Sant

Takk til alle dere som har vært med å gjordt dette mulig. Ikke minst en stor takk til elever og lærere på Sanne skole som har bidratt både med penger og flotte tegninger og dikt. De ble hengt opp på veggen i spisesalen siste kvelden og studert med stor interesse. Spesielt de elste barna synes det er spennende å se på likheter og forskjeller mellom Norge og Peru.

Det vi har gjordt sammen, er et mye viktigere arbeide enn noen av oss visste når vi laget tegningen av den fremtidige Mirasol skolen i gjesteboken på Mallkini for 4 år siden. Takk igjen, til dere alle!!!!

Her er hilsenen vi skrev i gjesteboka første gang vi besøkte Mallkini, for fire år siden.