Kari og Per befinner seg  i disse dager i Peru. Kari har skrevet det første reisebrevet til oss og tatt bilder som vi gjerne vil dele med dere.

Mor og barn, alpakka.

Etter noen dager i Lima med rasende god sjømat tok vi flyet til Arequipa for å møte våre garnleverandører. Vi kan jo ikke avsløre detaljene her, men vi kan love mange nye, flotte produkter allerede til høsten og ikke minst til neste år. Ja, for så langt foran må vi være. Vi tenker allerede på hvilke garnkvaliteter dere skal strikke med i 2013. Det skal produseres prøver, lages fargekart og ikke minst designes nye plagg som vi må skrive oppskrifter til og få strikket opp. Til slutt skal det leses korrektur, fotograferes og lages oppskriftehefter. En lang vei før det ferdige produktet ligger i butikkhyllene. Men før det skal garnet lages, og den prosessen tenkte vi du skulle få være med på.

Eventyret starter langt oppe i Andesfjellene i Peru, hvor alpakkaene lever et fredelig liv. De gresser dagen lang og aner ikke at en dag skal pelsen deres ende opp som vakre strikkeplagg i Norge. I mars/april blir de klippet, ca 5 kg hår kan hver alpakka by på. Det er ingen som vet hvor mange alpakkaer som finnes, men det antaes å være mellom 1 og 2 millioner i Sør Amerika. Et stort tall, men veldig få sammenlignet med antall sauer i verden. Det er ikke uten grunn at alpakka regnes for å være en av verdens dyreste fiber.

1. sortering, 50 kg baller sorteres etter farge og kvalitet.

Når alpakkaene er klippet, blir håret transportert til Arequipa der de største produsentene av alpakkagarn holder til. Håret samles i baller på 50 kg i hver og her er det forskjellige farger, lengde og tykkelse på håret. Dette må sorteres for hånd før man kan begynne å spinne av det. Fem manuelle sorteringer, før håret samles i nye baller på 100 kg i hver. Så kan prosessen begynne. Håret vaskes og tørkes. Deretter går det gjennom flere kardeprosesser før lagene med ferdigkardet hår samles til tops, lange, bløte tuber av luftig alpakka. Disse blir så enten farget, kalles topsfarging, eller spunnet til en tynn tråd som deretter tvinnes dobbelt, tredobbelt osv for å bli til garn. Topsfarging brukes når fargene på garnet skal blandes slik at man får et mangefarget garn. I andre tilfeller spinnes tråden føst. Så blir det laget hesper av garnet som deretter farges. Denne mestoden brukes når garnet er ensfarget, eller når hver enkel tråd i garnet har foreksjellige farger som tvinnes om hverandre til garn. Dette kjenner vi fra blandt annet sokkegarn.

Ingen maskiner kan ertatte mange års erfaring.

Når garnet er ferdig farget går det gjennom en prosess hvor det blir steamet slik at garnet blir ekstra luftig og volumiøst. Så skal det enten nøstes eller hespes.

Et lite utvalg av alpakkaens naturlige fargenyanser.

Skitten alpakkapels vaskes gullende ren.

Som blir til luftige tops.

Hver eneste hespe blir tvunnet for hånd, mens nøstene lages maskinelt. Til slutt settes det på banderoler og pakkes i poser og esker før garnet sendes ut i verden hvor vi kan ha glede av å strikke det.

Fargestoffet blandes til akkurat riktig nyanse.

Tvinning av Faerytalegarnet vårt.

Spoler med ferdigtvunnet garn,klar til spinning.

Nøsting og pakking før garnet sendes til kunden.

Etter å ha  sett denne møysomme prosessen må jeg si at jeg mer enn gladelig, betaler den prisen et garnnøste koster. Det er mange som skal tjene noen kroner på hvert nøste; alpakkagjeteren, oppkjøperene, alle som arbeider på fabrikken, speditøren både i Peru og i Norge, grossistene og ikke minst butikkene. Noe å tenke på når du står med et deilig, mykt alpakkanøste i hånden.

Varm hilsen fra  Kari

Kari og Per er på tur til India og Nepal. Der skal de blant annet besøke de som lager strikkepinnene og knappene våre, men det er masse andre spennende opplevelser i vente også. Kari har skrevet et reisebrev til oss og tatt noen vakre bilder som jeg tenkte jeg skulle dele med dere her. Litt varme og eksotikk sånn en kald novemberdag.

Første gang jeg kom hjem fra India lovte jeg meg selv at jeg aldri skulle reise tilbake igjen. India hadde tatt innersvingen på meg, med sine intense inntrykk og sanseopplevelser. Jeg var ikke forberedt, og jeg har i ettertid innsett at det heller ikke går an å forberede seg på India. India har sin egen puls, sitt eget liv som har så mange fasetter at det er umulig å ane hva som kommer. Det trigger deg både emosjonelt, visuelt og kulturelt. Det har et lydnivå som ikke kan beskrives, fargene vibrerer, det dufter av roseblader, krydder og stinker avføring. Det er utrolig vakkert, helt kaotisk og ubeskrivelig styggt. Alt på en gang!

Per i farta i India

Etter et halvt år var jeg kommet over sjokket og India begynte å lokke i det fjerne. Nå er vi tilbake for tredje gang og denne gangen har jeg latt India få lov til å komme under huden på meg. Nå kan jeg se folk direkte inn i øynene, jeg vet hvordan jeg skal håndtere alle som ønsker å loppe meg for alt jeg skulle ha av rupi, jeg kan møte menneskene bak fasadene og da viser indierne seg fra en helt annen side. For det første er de utrolig nysgjerrige på en barnlig måte. De spør og graver om ting vi aldri ville ha gjort i et første møte. Smilet og latteren ligger alltid på lur og de vil gjerne hjelpe hvis de kan. De er selskapssyke, og siden de fleste av dem har mer enn nok tid til disposisjon, følger de deg gjerne videre på veien, mens de spør deg om hvor du kommer fra, hvor mange barn du har, hva du heter, hvordan du liker India osv. Standard spørsmål du må gjennom før samtalen kan gå videre til dypere lag hvis du tillater det. De blir gjerne din selvutnevte guide den dagen mot 50–100 rupi (ca. 10–15 kroner). Da vet du aldri hvor du havner, men du får garantert sett de nærmeste templene, en butikk eller to som eies av et ”nært familiemedlem”, og er kjemien rikig god blir du til slutt ivitert hjem på masala taj (uttales tsjai), indernes navn på rykende varm, søt te med melk og krydder. Nydelig, og helt bakteriefritt.

Renselse i Ganges

Indias helligste by, Varanasi sto også denne gangen på steder vi ville besøke. Det sies at dette er verdens eldste by, og at den har alltid eksistert, men byen er beviselig minst 3000 år gammel og den ligger vakkert til langs Ganges bredd. Ganges, eller Ganga som inderne sier, er den hellige elv og når Ganga og Varansi møtes nede ved ghaathene oppstår det magi. Du må tidlig opp i Varanasi. Allerede ved halv firetiden begynner de første pilgrimmene sine ritualer. De ber sine bønner, dypper og vasker seg og sine klær i elva, mens blomster, flytende lys, dyre- og barnelik, matrester og plastkanner flyter forbi. Her ser man hele livssykulusen, liv og død blir like naturlig. Alt er forgjengelig, og for de fleste Indiere er det en ære å bli kremert på en av brenneingplassene ved elva.

En eldre mann er klar for å sette ut et lys på Ganges.

Ved soloppgang begynner også turistene å strømme til, de blir rodd i gamle trebåter langs ghatene og setter ut bananblader med blomster og lys som så kan flyte nedover elven som et symbol på nytt liv og nye muligheter. Hver dag avsluttes med vakre lyssermonier ved solnedgang. I mellomtiden er det mye fasinerende å se i gamlebyen, med trange gater og smug, bittesmå butikker som selger håndvevet, lokalprodusert silke, røkelse, dødsattester, blomsterkranser, malaer (bønnekjeder), lys og hjemmelaget mat. Annethvert hus er et tempel, med forskjellige retnigner innen hinduismen, noen er muslimske og det finnes til og med en kirke. Her eksisterer de fleste religioner ved siden av hverandre uten at det ser ut til å plage noen. Som en av de unge guttene sa til meg, Gud er én, han har bare så mange forskjellige ansikter.

Kari Hestnes

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Vi har tatt avskjed med 58 triste barn i dag. Denne gangen har vi vært på Mallkini og Mirasolskolen i 8 dager og har fått sett mer av hverdagen og det daglige livet her oppe.

Det er trist å reise og vi kjenner begge på at det hadde vært fantastisk å være her enda lengre. Jeg har trent meg på spansk, begynner å forstå en del, men er helt håpløs når det gjelder å snakke selv. Dette blir tydeligere og tydeligere jo flere dager vi er her og behovet for å kunne kommunisere med barna uten Pers hjelp blir mer og mer påtrengende. Nå SKAL jeg begynne å studere spansk. Jeg har ett år på meg til neste gang.

Dette besøket har vært fullt av opplevelser, ikke de store som er lette å beskrive, men de små, men viktige som dreier seg om å se og bli sett. Blikk som utveksles, klemmer, utveksling av energi. Vi har vært 100% tilstede i møtet med barna, har sett dem le og gråte.

Har sett at de har blitt trygge barn som tørr å være åpne for oss som er fremmede, de tør å vise følelser både på godt å vondt. De er blitt trygge på seg selv, ikke minst de som har bodd på skolen fra starten av. Det er så lett å se forskjell på de som er nye og de som har vært på skolen en stund. Dette er det som gir vår innsats en mening.

Det å se at understimulerte barn kan endre seg så raskt. Det er flere av barna på skolen som er foreldreløse og som har levd alene en stund før de kom til skolen. Dette er kanskje de som endrer seg mest og som viser størst takknemmelighet for at de får være her. De har et enormt behov for fysisk kontakt og å bli sett. Og her må vi rose lærerene for at dette er noe de virkelig dyktige til!

Undervisningen begynner å falle på plass og det hele er blitt satt i system ved hjelp av Jimena fra Prescott. Dette har vært som en vitamininnsprøytning på lærerene og motivasjonen er på topp. Undervisningenen foregår fra åtte til to. Så får barna en varm lunch. Deretter er det undervisning på ettermiddagen, men dette er undervisning som dreier seg om dagliglivet. Dyrking av grønnsaker og poteter, søm, dans, tegning og kommunikasjon. Veldig populært, og viktig, for barn som har vokst opp i et lite steinhus og har hatt minimalt med stimuli annet enn det naturen kan by på og kommunikasjonen med den. Ikke at det er å forakte, for på denne tiden av året, hvor sola varmer, åkrene bugner av poteter og quinoa og temperaturen om nettene holder seg på plussiden er livet i Andesfjellene både utrolig vakkert, enkelt og problemfritt.

Det er noe annet når nattetemperaturen sniker seg ned mot minus 10, dagene er solfyllte, men det finnes ikke vann. Ingenting vil gro og det meste dreier seg om å dekkke basisbehovene.

Vi reiser hjem med et varmt hjerte for disse menneskene og denne kulturen. Behovet for å være her lenger blir sterkere for hver gang. Vi kjenner at dette begynner å bli en del av oss og at vi blir en viktig del også i deres liv. Vi har fått mange takknemmelige tibakemeldinger fra foreldre som sier at de har fått ”nye” barn, mange klemmer og håndhilsninger på vår vei.

Vi ser at dette vikelig gjør en forskjell og at disse barna er fremtiden i dette området. Kanskje er det elevene på Mirasolskolen som blir lokale leger, borgermestre, lærere og andre resurspersoner i dette samfunnet? For å kunne følge dem videre trenger vi å utvide skolen til en ungdomsskole, 5-årig. Dette vil kreve flere lærere, mer materiell, men klasserommene har vi, nå når byggetrinn 2 er snart ferdig. Så hjelp oss å verve flere faddere slik at vi kan sikre at det grunnlaget vi legger nå også kan følges opp i fremtiden!

Takk til dere alle.

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Vi er fremme og har det helt FANTASTISK!!!

Veien til Mallkini og Mirasolskolen startet med en snartur innom markedet i Puno for å kjøpe ryggsekker til barna som bor på skolen. De går til og fra hjemmene sine hver fredag og søndag ettermiddag, og turen kan fort ta 4–5 timer hver vei. Da er det godt med en sekk som sitter behagelig på ryggen slik at de kan bære med seg halvparten av det de eier, resten ligger igjen på skolen. Vi fant en bod med sekker og etter iherdig pruting fikk vi ned prisen til 70,– pr sekk, ikke noe å si på det, men når beløpet skal ganges med 60 måtte vi grave dypt i lommeboken, og damene i boden stod igjen med store smil. Nå behøvde de ikke jobbe mere denne uken!

Vi ble, som vanlig, plukket opp av Moises og Juanita, og stor ble vår glede da vi fikk se at veiene både er utvidet og forbedret. I løpet av et års tid skal det til og med legges asfalt på veien som går fra Azangaro til jungelen. Det vil korte ned reisetiden til det halve og turen blir ikke minst mye mer behagelig. Så nå kan dere alle bare bestille billett og besøke skolen. Dere er hjertelig velkomne.

Vel framme krøp vi i seng og våknet til blå himmel og en deilig frokost med utsikt over Mallkini. Formen var på topp og ettter frokost spaserte vi ned til skolen. Der var det folketomt, alle var opptatt med undervisning, men vi snek oss inn i ett og ett klasserom og ble mottatt med jubel, sanger og velkomsthilsner. Vi satte oss ned i klasserommet med de eldste elevene og deltok på de to neste timene, den første var kommunikasjon og den andre var naturfag.

I naturfagtimen fikk vi se kjøkkenhagen hvor vi tok opp poteter til middagen. Vi fant minst fire sorter! Senere på dagen underviste Per og jeg om livet i Norge.

Kvelden gikk med til oppdateringer av prosjektet og det er utrolig flott å se hvor knirkefritt det hele går. Her er det bare behov for små justeringer og vi observerer at lærerene er veldig motiverte og barna er blitt rolige og disisplinerte, samtidg som der er utadvente, glade og enormt åpne for fysisk kontakt. Her er det lutter glede!

Neste formiddag gikk med til møter og diskusjon om hva som bør endres og hva som kan forbedres. Vi har nå ett års drift bak oss som barneskole og byggetrinn to er snart ferdig.

Pengene er snart oppbrukt og vi trenger å stramme inn og finne nye måter å sikre oss en stabil økonomsk framtid. Dette kan vi gjøre ved å øke garnsalget og i tillegg verve flere faddere. Det finnnes sikkert andre måter også og vi er takknemmelige for alle innspill. Men som i de fleste prosjekter som dette er det nødvendig å stramme inn livreima og det er det viktig at alle involverte forstår. Dette er ikke alltid like lett å få folket her til å skjønnne, for de ser jo på oss som ufattelig rike i forhold til seg selv. Og det har de jo aldeles rett i, men vi har alikevel ikke ubegrenset tilgang på midler.

På kvelden samlet vi alle og bakte brownies, noe de aldri hadde smakt før. Mange ivrige hender hjalp til, både med pisking og prøvesmaking. Men utfordringen kom når kaka skulle i ovnen. Her er det gassovn uten termometer og på 4300 m høyde oppfører ingrediensene seg totalt forskjellge fra hjemme. Temperaturen ble sjekket ved at kokken Bernardo stakk hånda inn i gassovenen med jevne mellomrom, kaka ekspanderte over kantene på panna og deretter kolapset den. Steikinga tok nesten tre ganger så lang tid som vanlig, men resultatet ble utrolig godt og var borte på et blunk.

I dag har vi tatt i mot en kjempestor lastebil fyllt med donasjoner fra Prescottskolen i Arequipa.

Her var det datamaskiner, fagbøker, pulter, stoler, kjøkkenutstyr, bokhyller og mye mere. Lastebilen var tømt på et blunk, for her er det ingen som behøver å bes mere enn en gang! Og så kom regnet og alt måtte flytttes under tak, og noe ble tatt i bruk umiddelbart. Nå sitter vi på venter på kveldsmaten, og den er helt sikker like utsøkt som alltid, og vi gleder oss til morgendagens ridetur med Cornelio. Vi skal besøke familiene langt oppe i fjellene og det fine er at barna er hjemme så vi får møte dem der også.

Tusen takk til Per og Kari. Det kommer flere oppdateringer fra skolen i begynnelsen av neste uke. I mellomtiden kan du jo bli fadder for skolen og støtte opp om det fantastiske arbeidet som gjøres for disse barna.

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Siste dag i Arequipa ble brukt til forretningsmøter og et besøk hos den bittelille fabrikken som lager alpakkadyrene og bamsene våre. Vi ble tatt i mot med åpne armer og vi fant et par nye ting som vi satte opp bestilling på med en gang.

Neste morgen våknet vi friske og opplagte og fikk lukket koffertene med et skrik. De er fortsatt fulle av luer, votter og sokker til barna på skolen og vi har ikke klart å unngå shopping 100%, men nesten…

Nå går turen til Puno og en helg med opplevelser. Vi fant ut at en busstur ville være en bedre løsning mht. oppstigning og ble temmelig positivt overrasket da den 5 timers lange bussturen, med liggeseter, kostet kun 30,– pr. person. Skulle vi tatt fly ville prisen vært 1200,– pr. pers og det ville ikke gått noe fortere.

Puno ligger ved Titicaca sjøen (3800 moh.), og er en av verdens største og høyest innsjøer. Det er også indianerenes vugge, og det sies at den første Inka ble født ut av en stein på Soløya på Boliviansk side. Like ved ligger Måneøya hvor Inkaprestinnene levde og studerte. I tillegg sies det at dette er et viktig sted for de energetiske endringene som skjer på jorda. Noen mener at det nye energisenteret på kloden vil være et sted mellom disse øyene og at vi nå åpner opp for en tid med mere feminine krefter og verdier i verden. Kanskje dette er det mange av spådommene og forutsigelsene rundt 2012 dreiser seg om? Det er i hvertfall interesant at mange forskjellige kulturer på på jorda, alle har ideer om hva som vil skje i desember 2012.

Vi ankom med buss utpå ettemiddagen, og spiste en bitteliten midddag før senga ropte på oss begge. Det er utrolig hvor trøtt man blir når det er lite tilgang på oksygen. Neste morgen ventet det en bil og vi kjørte mot den Bolivianske grensen. Underveis fikk vi en positiv overraskelse, med et besøk til et fertilitetstempel. Tempelet var fullt av fallosser i alle størrelser og blir fortsatt besøkt når par ikke klarer å få barn. Mange var historiene om at det hadde lyktes de som hadde besøkt tempelet å få barn, fra Inkatiden og frem til i dag. Jeg ba en stille bønn om at det ikke virket på meg!

Så passerte vi grensen, fikk stempel i passet, vekslet til oss noen bolivians og fikk en ny guide. Hun tok oss med til Copacabana, en liten havneby som er den opprinnelige Copacabana. Stranden ved Rio fikk navnet når en prest som virket i katadralen, reiste fra Copacabana til Brasil med båt og båten holdt på å forlise. Han bad på sine knær til den sorte madonna i kirken hjemme og han var en av de heldige som overlevde. Når han gikk i land på stranden sa han at stranden skulle hete Copacabana og bygde et lite kapell der i ærbødighet til madonnaen.

Ved kaien ventet båten og vi hadde en fin tur ut til Soløya. Der ventet en nydelig lunch bestående av råvarer fra sjøen og øya. Alt ferskt, enkelt tilbredet, men helt nydelig.

Så kom overraskelse nummer to! Vi skulle gå 2 timer før vi kom til hyttene der hvor vi skulle bo, og turen startet med massevis av trapper med en stigning på 300 m – ikke det kuleste når man ikke har tilpasset seg høyden. Turen endte i senga med hodepine og kvalme, men heldigvis ordnet det seg i løpet av natten. Underveis besøkte vi Inkaens sommehus. Hit reiste han noen ganger om året og han fikk også besøk av prestinnene fra Måneøya. Hvis det var noe som var prekært, feks. dårlige avlinger, en krig som skulle vinnes eller andre viktige ting så ble det valgt en prestinne som ble ofret til Solguden. Dette ble gjort ved den samme steinen som Inkaen sies å ha bli født ut av. Alt dette er sagn og historier, men det merkelige er at selv i dag, under tordenvær, så slår lynet ned rundt denne steinen.

Vi våknet til en dramatisk soloppgang og ca. fire grader. Vi spiste en lett frokost og gikk ned til havnen. Underveis vasket vi oss i ungdomskilden og så på Inkaens hager. Båten tok oss til Måneøya og til et vakkert tempel hvor prestinnene hadde bodd. Stedet er veldig lite besøkt, og det hvilte en ro over det. Det sies at prestinnene studerete astronomi og mediterte her og også at de hadde kontakt med andre dimensjoner. Det er kanskje også det eneste stedet hvor inkakorset er fremstilt tredimensjonalt.

Med en god følelse seilte vi tilbake til Copacabana og kjørte tilbake til Puno, men vi satt begge igjen med en følelse av et ett døgn i Bolivia var alt for lite. På tilbaketuren kom overraskelse nummer tre. Vi besøkte en naturlig formet port i en spesiell fjellformasjon som sies å kunne bringe en til andre dimansjoner. Vi tok inn energien på stedet og den var sterkt tilstede. Kan virkelig anbefales hvis du er i nærheten.

Nå sitter vi på hotellet i Puno og venter spent på morgendagen som bringer oss til Mirasolskolen. Da blir det stille fra oss en stund, for der er det ingen forbindelse, hvis det ikke har skjedd et mirakel!

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Jeg MÅ bare skrive til dere alle som følger med, for vi har fantastiske nyheter! Ja, det går bra med meg i høyden, for første gang, men det er ikke det jeg vil skrive om. Vi har vært i møter i hele dag, og dagens første møte ble begynnelsen på en helt fantastisk dag!

Vi traff Lourdres, vår kontaktperson hos garnprodusenten, for å få en oppdatering på hvordan det går på Mirasol-skolen før vi reiser opp for å besøke barna. Det er alltid en del som må gjennomgås, budsjetter og framdrift, men denne gangen var det noe helt annet hun ville fortelle oss. Vi kunne se at hun var nesten sprekkeferdig av både stolthet og glede!

Så kom nyhetene: Vi har vært så heldig å få en veileder og inspirator fra en privat skole i Arequipa. Jimenza er en flott ung kvinne på 32 år som er rektor på Prescott med ansvar for 1100 barn og 85 lærere. Barna er i alderen 4–14 år og skolen bygger på prinsippene: Åpenhet, mangfold og religionsfrihet. Vi var så heldig å få en omvisning på denne meget spesielle skolen som ble bygget på 70-tallet.

Alle bygningene er 1-etasjes oktanter (åttekanter) og det undervises med åpne dører og et åpent sinn. Det var en fantastisk atmosfære der, samtidig som at skolen er høyt ansett og skriver ut studenter med meget gode resultater. De har alt tenkelig tekninsk materiell, moderne læremetoder og de underviser bl.a. i sport, kunst, drama, kjemi, motorikk, data i tillegg til alle allmennfag. Vi fikk inntrykk av at alle fag var like viktige og at dette tilsammen dannet en helhet.

Denne damen har meldt seg frivillig til å bistå oss i utviklingen og organiseringen av Mirasol-skolen. Hun har besøkt Malkini og skolen vår flere ganger i løpet av de siste tre månedene. Hun har, i samarbeid med lærerene på skolen, satt opp en plan for det kommende skoleåret, både med hensyn til undervisning av elever og videreutdannelse og inspirasjon av lærerene. Alt kostnadsfritt!!! Det er nesten for godt til å være sant. I tillegg har Prescott som skole donert oss brukte skolebøker, datamaskiner, pulter og annet undervisningsmateriell. Dette sparer oss for store utgifter og løfter nivået på skolen vår raskt.

Hun er også visjonæer og vi har sammenfallende tanker om fremtiden og hviken retning vi ønsker å utvikle dette prosjektet. Først og fremst må vi få de daglige rutinene på plass, og hun har gjort en viktig jobb med å organisere lærerenes tidsforbruk. De er først og fremst lærere, men skal også drive et internat og de skal også ha tid for seg selv.

I tillegg skal de utvikle seg både som mennesker og som lærere. En del av dette gjøres ved at hun inviterer lærerene til Prescott-skolen, som gjestelærere jevnlig . Dette har hun laget en plan for gjennom hele det kommende skoleåret. Hun ser også nødvendigheten av å få i gang trinn to av prosjeket så raskt som mulig. Vi trenger virkelig en ungdomsskole. Og etter hvert ville det være fantastik om vi klarte å lage et undervisningsopplegg for moderne alpakkadrift og jordbruk for indianerne på høyslettene, slik at de kan utvikle dette området og at det blir et attraktivt sted å leve.

Både Per og jeg var sterkt berørt av møtet med denne flotte kvinnen, som underveis viste oss et menneske med sterk integritet, stor åpenhet og en enorm tilstedeværelse i møte både med oss, elver og lærere som vi møtte underveis. Vi kan ingenting om å drive en skole, men vi føler et her har vi fått tilsendt en gave og en kjemperessurs som vi kan ha stor glede og nytte av i fremtiden. Det er nesten for godt til å være sant, men er det noe vi har lært underveis i dette prosjektet så er det å stole på at ting faller på plass så lenge vi følger det vi føler er riktig og at vi ikke lar oss styre av penger eller frykt.

Takk til dere alle sammen som er en viktig del av dette eventyret.

Hvert år reiser Per og Kari til Peru. For å besøke skolen vår, for å kontrollere produksjonen av garn og klær, og for å hente inspirasjon. De vil gjerne dele sine opplevelser med dere, og vi legger ut reisebrev her jevnlig.

Underlig å tenke på, men dette er altså vår 7. tur til Peru. Det er kanskje ikke så merkelig at lukten av Lima virker like kjent som lukten av huset hjemme. Dette har blitt vårt hjem nummer to.

Vi bor, som vanlig, hos Marcia, som eier fabrikken hvor The Alpaca Experience-kolleksjonen blir strikket. Hun bor i et høyhus med utsikt over havet og Miraflores, området vi bor i, og det er ikke rart at vi sender noen tanker til innbyggerne på Chiles kyst som nettopp er blitt rammet av Tsunamien. Det kunne like godt ha skjedd her. Bølgene slår innover stranden bare noen få meter unna. Men denne delen av Lima ligger på en høyde som forhåpentlig ville ha tatt den værste støyten hvis bølgene skulle ramme. Myndighetene forbereder seg på at det kanskje er Perus tur neste gang. Så det er ikke fritt for at det ligger litt frykt i luften.

Men vi kan ikke la dette legge en demper på dagen i dag, det har vært strålende vær, med solskinn og 30 grader. Litt av et sjokk for en kropp som har vært vant til -20 de siste par månedene. Det er deilig å kjenne varmen, men sola er livsfarlig for en blek hud, som de siste dagene har antatt en mistenkelig nyanse av sterk rosa. Helgen ble tilbragt på en fantastisk strand, La Honda, sør for Lima. Vi ble invitert med til Marcias ”lille hus” på stranden. Vi så for oss en liten hytte på en 30-40 m2 i norsk standard, men her fikk vi se hvordan fiffen i Peru har det. Huset var det minste på stranden, det hadde hun rett i, men det var et tre etasjers hus med minst 20 små rom, 4 bad, og flere flotte terasser med havutsikt. Her var det plass til 3 generasjoner + gjester uten problemer. I tillegg til 3 hushjelper som passet på at vi hadde alt vi trengte til en hver tid. Deilig for et par dager, men jeg tror ikke jeg hadde klart å la meg varte opp hver dag hele året.

I dag har vi vært på en bitteliten fabrikk, for å få laget noen nye prøver til et nytt prosjekt vi holder på med. Fabrikken var vel ca. 50 m2 hvor det både ble strikket og laget garn. Det er fascinerende å se hvor lite utstyr de trenger for å klare å lage fine produkter. Da blir ikke lista så høy for å kunne komme i gang med sitt eget firma hvis man har pågangsmot og litt kapital. Det er moro å kunne bidra med noe til slike småprodusenter hvis de klarer å lage de produktene vi ønsker med den kvaliteten vi må ha for at de skal kunne selges i Norge. I tillegg har vi satt igang prøvestrikking av kolleskonen som skal ut i butikkene våren 2011. Det er alltid like spennende å se om vi får plaggene slik som vi ønsker dem og om vi treffer med fargene vi velger for kolleksjonen.

I morgen går turen videre til Arequipa.

Oppdatering:
Nå er vi framme i Arequipa, vi bor som vanlig på ”bestemors hus”, et billig, men veldig hyggelig hotell med blomstede hage og hengekøyer. Det er snart leggetid, så nå sluttter vi her.

Vår kjære kollega Unni har vært på Hurtigrutetur med Husfliden i Bodø og har skrevet reisebrev som vi gjerne vil dele med dere. Underveis har hun også samlet inn penger til Mirasolprosjektet, hele 18.550 ble det! Det er fantastisk og gir oss masse nye muligheter! God lesning.

DAG 1

Etter forespørsel fra Husfliden i Bodø om å være med på strikkecafé på Hurtigruta, i samarbeid med Bodø Husflidslag, reiste jeg med friskt mot fra Gardermoen sist fredag. I strålende høstsol fikk jeg en fantastisk flytur med mange flotte snødekte fjelltopper på vei nordover. Da jeg landet i Bodø møtte jeg derimot regnet, og tenkte “slik vil vi ikke ha det i morgen”. Jeg snakket noen ord med han “der oppe” for å bøte på problemet, mens jeg ble ført til Husfliden hvor det var mange kunder som vanlig.

På kvelden skulle vi møtes på kommunehuset hvor jeg skulle holde foredrag om Mirasolprosjektet og vise bilder. Dette var første gang Husfliden hadde foredragskveld viet ett spesielt tema, så de var like spente som meg.
Det ble et godt foredrag med spørsmål både under og etter.
Og kaffe og kaker ble solgt og fortært underveis, og pengene gikk til skolen.

Regne gjorde det fremdeles når kvelden var over, så det så ut som at “han” ikke akkurat hadde hørt på meg!

DAG 2

Våknet tidlig på morgenen til et litt grått vær, men det var hverken vind eller regn, så kanskje det skulle bli en fin tur…

Vi reiste inn til butikken for og ordne med alt vi skulle ha med til Hurtigruta. Der skulle vi være kl. 13.00 for og henge opp modeller og gjøre klart til strikkecafè med visning av nye strikkemodeller.

Det hadde meldt seg på ca 90 strikkeglade damer, så dette gledet jeg meg til! Og sola? Jo den begynte og stikke frem og den blå himmelen viste seg også, så nå øynet jeg et håp på flott båttur i det fantastiske landskapet. Kanskje han hadde hørt på meg likevel?

Vi ankom Hurtigrutekaia og her var det mange damer som ville ombord i nordgående rute MS Trollfjord. Vi ble geleidet til 9 etg. med en fantasktisk panoramautsikt. Så var det og rigge opp til båten skulle gå kl. 15.00 og damene strømmet på! Her var det helt klart GOD STEMNING OG SOL!

Jeg var på utkikk etter noen som kunne gå modell fra meg, det bruker jeg å gjøre på alle strikkecafeer og jeg tror folk synes er morsomt. Denne gangen fant jeg to, tvillingene Janne og June Rør.

Det var også med ansatte fra Husfliden og medlemmer/styret fra Bodø Husflidslag. Vi var klare til og sette nesa mot Stamsund. To fløyt i hornet og så bar det avsted på bølgen blå.

Siri fra Husfliden Bodø ønsket alle velkommen og håpet vi fikk en fin tur. Så presenterte hun meg som skulle fortelle om Du Store Alpakka og vise høstens modeller. Her gikk det slag i slag med modeller fra Maskerader nr. 11 og 12 og fra bok nr. 9 – Strikk og Bruk. Jentene gikk rundt til alle så de fikk se og ta på modellene.

Alle så ut til og kose seg og da fullmånen kom opp over de snødekte toppene var det helt fantastisk.

Praten og strikketøyet var flittig i bruk. Her var det mye kreativitet.

Vi ankom Stamsund, hvor vi måtte gå av for å bytte til sørgående hurtigrute MS Finnmarken. Mens vi ventet gikk vi til Skjærbrygga. Her ble vi servert et herlig måltid med hvalgryte, ris og salat. Dette smakte kjempegodt, takk for maten!

Etterpå gikk vi til Galleri 2 som drives av Vebjørg Hagene Thoe, Scott Thoe og Pappegøyen Laura. Galleriet ligger bare 100 meter fra hurtigrutekaia i Stamsund, og her kan man oppleve kunst utenom det vanlige i atmosfæren av det gamle vaskeriet. Du kan se modeller av Scotts fredsbruprosjekt «Tanks for Peace» og Europas største veggmaleri på Ballstad slipp.

Utstillingen viser også hans malerier og reproduksjoner. I de øvrige salene vises tekstilkunsten til Vebjørg.
Laura (pappegøyen) satt på fingeren til Siri gjennom hele galleriet, og ble beundret av alle.

Så kom MS Finnmarken til kai og det var på tide og forlate galleriet. En stor takk for flott mottagelse og billedvisning.

Vel ombord på dekk 7 fikk vi anledning til og ta en kaffekopp, og det var godt etter en god middag.

Så kom strikketøyet frem igjen og Bodø Husflidslag hadde loddsalg på gevinster fra Du Store Alpakka, Husfliden, Husflidslaget og andre som ville gi noe. Det ble mange gevinster og mye loddsalg.
Noen gikk i “KJÆRRINGKOKER’N” (les badestampen på dekk) med nogo attåt, mens andre bare slappet av og koste seg.

Da MS Finnmarken ankom Bodø kl 01.45 var det godt og vite at man snart skulle finne senga si.

Jeg tror at alle hadde en flott tur over Vestfjorden med stille hav, sol og ingen vind.

Jeg sier tusen takk til Hurtigruten, Skjærbrygga og Galleri 2 for at dere tok så godt vare på oss !

Alt vi hadde med oss ble anbrakt i butikken igjen og vi reiste hvert til vårt.

Søndag bar det sørover igjen for meg også, med følelsen av at min strikkecafétur nr. 2 med Husfliden Bodø og Hurtigruten ble vellykket.

Tusen takk for meg og lykke til med alle strikkeprosjektene som dere sikkert ble inspirert til underveis.

Hilsen

Unni Førde Grinaker

Her i Oslo er det så helt avgjort blitt skikkelig høst, men det legger ikke en demper på humøret vårt. Nei, snarere tvert i mot. I morgen tar Kari og jeg turen til Paris, og med oss i kofferten har vi med oss alle designene til neste sommerkatalog. Vi skal nemlig ha fotoshoot i denne vakre byen, og gleder oss veldig. Har vi nettilgang mens vi er der, kan det hende vi legger ut en post og noen bilder allerede i løpet av turen.

Som vanlig skal vi også løpe byen rundt på jakt etter de heteste, nye trendene, og la oss inspirere. For når vi kommer hjem er det rett igang med å designe neste høst og vinters strikkeoppskrifter. Er det noe dere savner oppskrifter på? Kom gjerne med tips til oss, det er jo dere vi designer for.

Noen av dere har kanskje fått med dere mitt lille strikkeprosjekt i sommer. Nå har Lille Hals, eller Lille Finnlandshette endelig blitt ferdig, og torsdag tok vi bilder av den og resten av “Strikk og bruk”-heftet på Hadeland Folkemuseum. Finnlandshetta er laget som en løs hals, med en hette strikket opp på innsiden. Det gjør at den er lett å variere for å passe best mulig til vær og vind. Brett opp halsen når du vil beskytte ansiktet. Brett den ned, så har du lue og hals. Slipp hetta ned, og bruk den bare som hals, heller brett halsen opp og bruk den bare som lue. I heftet kan dere se alle fire bruksmåtene. Her har dere to eksempler.