Elevene danser...

Fiesta, fiesta, fiesta!

Eller fest som vi kaller det på norsk. Er det noe peruvianerene elsker så er det å feste, og det gjør man like gjerne kl ni om morgenen som seint på natta, og alle er med! Vi var så heldige å oppleve to fester mens vi besøkte barna på Mirasolskolen denne gangen.

Den dagen vi ankom ble vi mødt av 50 marsjerende barn fra 5 – 12 år. De var i full gang med å øve til den store Munjanidagen. Munjani er den nærmeste lille byen til skolen. To dager etter stilte vi alle opp, barna i skoleuniformer og foreldrene pyntet i det de har tilgjengelig, det er ikke så mye, og vi møtte rene og pene. Sammmen tok vi buss til Munjani og der var det full hornmusikk som underholdt oss med falske toner mens vi ventet et par, tre timer på å få marsjere 300 m foran ordfører, borgermester, politimester og alle de andre viktige menn som stiller opp på en slik dag. Lokal radio og TV var selvsagt til stede og der fikk Per anledning til å si noen ”velvalgte ord”. Etter opptoget fant vi en stille plaza hvor vi spiste mat, fikk noe godt å drikke og skravlet. Det er ikke hver dag en alpakkagjeter treffer likesinnede. Hverdagen tilbringes sammen med 300 dyr, men det kan gå dager uten at man ser noen andre enn nærmeste familie. Det hele ble avsluttet med å se på opptog for politi, militære, lærerer, kvinneforeninger, drosjesjåfører med bil, ja alle som kan krype å gå i distriktet går i tog denne dagen, og gjerne flere ganger. Det er bare å skifte antrekk som passer til det man representerer.

Fedrene danser...

Opptog

Framføring av dikt.

Stolte foreldre.

Noen dager senere skulle Pacha mama (moder jord) feires, og dette er kanskje en av de viktigste feiringene for indianerene på høyslettene. Hvis du ikke har respekt og god kontakt med henne så ligger du dårlig an. Alt er avhengig av Pacha mama. Hvis du ikke klarer å lese hennes språk vil avlingene feile, dyra fryse i hjel og du har ingen ting å leve av. Så hennne er det best å holde seg inne med. Tidlig på morgenen ble en alpakkahann slaktet for dagens pachamanka, en slags jord og steingrill som ble laget for å steike kjøtt og poteter i. Først bygger man opp en liten ”iglo” av stein og fyrer opp inne i denne slik at steinenen blir glovarme. Så legges marinert kjøtt og poteter oppå steinene. Dette dekkes med halm og jord og så får det godgjøre seg et par timer. Resultatet er velsmakende, mørt kjøtt og bakte poteter med sprøtt skinn. Kjempegodt!

Så samles alle i skolegåden, de som bor nærmest kommer først og bidrar med forberedelsene, etterhvert kommer også foreldre som bor lenger unna og festen kan begynne. Musikk og dans er det aller viktigste. Peruvianere elsker å danse, allerede som små, og her her det bare å bli med, selv om høyden stjeler kondisen og vi holder ut i bare en dans eller to. Så er det bare å sette seg ned å ta en pause før neste dans. Etterhvert blir det diklesing, opptredener, takketaler og danseforestilling og til slutt danser fedrene for oss. De har kledd seg ut som gamle kjerringer, med pukkelrygger, alpakkaparykker og stokker, til stor glede for hele forsamlingen. Det hele avsluttes ved totiden hvor vi sier farvel med barna for denne gang. Disse avskjedene blir vanskeligere og vanskeligere etterhvert som vi blir bedre kjent. Men det er jo ”bare” et år til neste gang.

Kari

Vår andre reiserapport denne gangen er fra Per Kinstad, vår administrative leder, som også har med seg sin kone Ann Kristin. De er begge i Peru for første gang og vil dele sitt første møte med barna på Mirasolskolen med dere.

DAG 1

Når man kommer fra et land med en levestandard som er blandt de høyeste i verden er kontrastene enorme når man for første gang besøker et nytt kontinent og et land som vi beskriver som tredje verden. De første dagene opplevde vi både som usikre og frusterende, men dette var bare til vi fikk litt mer kontroll på såvel språket som på hvordan ting fungerte rent praktisk. Etter en uke er frustrasjonen og usikkerheten borte, noe som åpner døren til et fantastisk land og et folk med en stolthet og hjertevarme som gir en kald nordboer noe å tenke på.

Namm...

Etter nok en uke med bil og buss, på kryss og tvers av Peru, fra store millionbyer via enorme turistattraksjoner som Machu Picchu og små puebloer, ankommer vi Mirasolskolen på Mallkini, høyt oppe i Andesfjellene, ca 4200 m.o.h. Her oppe, på verdens tak, blandt de fattigste av de fatttige, lever et folk som livnærer seg på å gjete noen få alpakkaer som kun gir noen få kilo alpakkahår i året. Er de heldige har de en jordflekk hvor de kan dyrke noen grønnsaker til eget bruk. Det vil i hovedsak si poteter og quinoa, samt noen få kornslag. Her er det ikke enkelt å få noe til å vokse, solen svir av jorden om dagen, og om nettene er det like kaldt som våre sene høstnetter. Det er langt mellom vannkildene det meste av året, unntatt om sommeren da det kan regne i dagevis og med en styrke vi skjelden opplever i Norge. Da omdannes beiteland og jordflekker til leire og gjørme, og ligner ikke særlig på det vi definerer som dyrkbar jord. Livet i Andesfjellene er beihardt både for store og små.

Roberto tegner norsk flagg

Når vi ankommer Mirasolskolen har mørket såvidt begynt å legge seg. På vei ned mot skolen hører vi lyden av korpsmusikk og barnestemmer som synger nesten i takt. Vel nede møter møter vi et tog av barn, oppstilt i klassetrinn, som marsjerer mot oss med store smil og øyne som stråler av forventninger. En slik mottagelse er det vanskellig å ikke bli rørt av. Etter endt marsj strømmer barna sammen rundt oss, først litt avventende, deretter høylytt nysgjerrige. Hvem er disse to høye, rare hvite menneskene? Det tar fem minuttter før den første skepsisen har lagt seg, deretter tar det helt av. Med en liten barnehånd i hver hånd, og tyve til som som presser på for å få leie en hånd, blir vi geleidet inn på skoleplassen i midten av skolebygningen.

Her må vi svare på en hel masse spørsmål om hva vi heter, hvor vi kommer fra, hvorfor huden vår er så hvit, hvorfor vi har skjegg, hvorfor vi er så høye og massevis av andre spørsmål som bare barn fra 5-11 år kan stille. Når den førtse viraken har lagte seg ivrer de etter å vise oss skolen sin og viser stolt fram  både klasserom, sovesaler, spisesal og resten av skolens område. Barna bor på skolen mandag til fredag og reiser hjem til foreldrene sine i helgene. Vi får et innblikk i hvordan skolen er organisert og det regelverk som er satt opp og som barna og foreldrene følger med stolthet, respekt og disiplin. Noe som er nødvendig når 7 voksne og 50 barn skal bo under samme tak 5 dager i uken.

Vi gikk til sengs med mange sterke følelser og inntrykk den kvelden. Opplevelsen av å¨bli tatt i mot med en slik glede og åpenhet av barn som du aldri har møtt tidligere, var overveldende. Vi gledet oss til enste dag og til å treffe dem i dagslys.

DAG 2.

Ann Kristin bidrar i undervisningen.

Morgenen etter, rett etter frokost, bar det rett til skolen. Vi forventet å bli møtt med rop og ståk, men der ble vi overrasket. Alle barna var tilstede men satt pent og pyntelig, i dyp konsentrasjon over skolearbeidet. Vi fikk anledning til å besøke alle klassetrinnene og være med på deler av undervisningen. Ikke en eneste gang i løpet av denne skoletimen var det antydning til bråk eller støy, selv med vår tilstedeværelse. Føste når lærerene gir beskjed om at det er friminutt ble det liv og røre. Nysgjerrigheten og gleden over vår tilstedeværelse varmet langt inn i ryggmargen.

Per er støttelærer.

Vi fikk være sammen med barna hele denne dagen, frem til totiden, da var det helg og alle barna skulle hjem til sine foreldre. Foreldrene kom litt i forkant og hadde sitt ukentlige foreldremøte hvor alle foreldre ble tildelt gjøremål for neste uke, som rengjøring av toaletter, vasking av sengetøy mm. Alle foreldrene er involvert i driften av skolen i form av praktiske gjøremål. Barna hadde pakket sakene sine i sekker og bagger som ble stuet opp på hester, muldyr og motorsykler, sammen med 2-3 barn. Trafikksikkerhet har en helt annen betydning i dette samfunnet. De som ikke bor så langt unna får pent gå hjem, men det var ingen sure miner av den grunn.

Selv om kontrastene til Norge er store, er det spesielt en ting vi bet oss merke i. Selv om disse menneskene har lignende drømmer, tanker, forventninger og frustrasjoner i livet som oss, er det noe som skiller oss tydelig fra hverandre. De lever et samfunn basert på respekt og kjærlighet til hverandre og hvor det å hjelpe hverandre er en selvfølge. Dette på tross av sine enkle kår og levestandard. Vi har mye å lære av disse menneskene.

Per Kinstad

Vampyrfrøken og vampyrjeger, modellene er dekorert med tøffe nagler! Vårens nyhet NAGLER i ulike størrelser og fasonger får du kjøpt hos våre forhandlere.

Heftet inneholder hele 22 nye og spennende design for barn i alderen 2-12 år. Tøffe, vakre, myke og varme gensere, jakker, vester, luer og morsomt tilbehør.

STRIKK til barn er et barn-hjelper-barn prosjekt, hvor endel av omsetningen går til Mirasolprosjektet vårt, skolen vi bygde i Peru for noen år siden. Nå bidrar vi med midler til drift av skolen blant annet gjennom å selge garn hvor endel av omsetningen går til prosjektet. Disse garnene er vårt eget Mirasol, og garnene Sulka, T`ika og Miski fra Mirasol Collection. Alle plaggene i vårt nye hefte er laget med minst ett av disse garntypene.

Drømmekåpe til jålete jenter!

Så strikker du plagg fra dette heftet gleder du dermed ikke bare det barnet du strikker til, men også de 60 barna som går på skolen vår i Peru.

Hettegenser med albuebeskyttere blir hverdagsfin med skjørt som passer til.

Heftet har veiledende utsalgspris på kr. 139,-  Ved å kjøpe heftet bidrar du i tillegg med 10 kroner som uavkortet går til Mirasolprosjektet. Her er en oversikt over alle våre forhandlere.

Vest med krage som er strikket på tvers.

Plaggene i heftet er designet av Kari Hestnes og Stella Marie Tveter.

Her finner du alle designene på Ravelry, og i løpet av kort tid finner du dem også på våre nettsider.

Tusen, tusen takk til alle som har sendt oss varme klær, sykler og annet utstyr i forbindelse med innsamlingsaksjonen vi hadde tidligere i år. Det setter vi umåtelig stor pris på. Vi benytter også anledningen til å takke noen andre som har samlet inn penger til Mirasolprosjektet.

Anne Marie Bjerke-Egge fylte 70 nylig, i stedet for gaver ønsket hun seg pengebidrag til Mirasolprosjektet. Det endte med at vi fikk 7.100 skinnende kroner inn på konto. Dette kommer godt med nå som vi skal igang med å få startet opp en ungdomsskoleavdeling ved skolen. Takk til Anne Marie, og til alle henners venner og familie som har bidratt.

Elevrådet ved Sanne skole overrekker penger til Kari Hestnes fra Du Store Alpakka

Sanne skole på Gran er vennskapsskolen til Mirasolskolen, og de har hjulpet oss med å samle inn penger helt siden prosjektet startet. Hvert år arrangerer Sanne skole skolejogg hvor barna blir sponset av familie og lokale bedrifter. Det fungerer slik at man sponser eleven med et selvvalgt beløp per runde eleven løper på en vanlig friidrettsbane. Beløpet som blir samlet inn kan gå for eksempel til et veldedig prosjekt, og vi er så heldige at Sanne skole har valgt Mirasolprosjektet som sitt faste prosjekt. Dermed kunne Kari Hestnes troppe opp på skolen i slutten av oktober for å motta en sjekk på 15.000 kroner som de 120 elevene hadde samlet inn på sin forrige skolejogg! En fantastisk innsats fra dem alle, og utrolig hyggelig for oss å ta imot en slik gave.

I går kom vi med en gratisoppskrift i Hacho og i dag slår vi like gjerne til med et supertilbud på dette fargerike garnet. Nå kan du få en pakke – 500 gram – 10 nøster – Hacho til 250 kroner når du handler i restekurven vår på nettet. (NB: Minimumsordren er på 750,–).

Hacho er et håndmalt garn (ja, faktisk håndmalt) i 100 % merinoull. Det er en del av den internasjonale Mirasolkolleksjonen og 9 % av innkjøpsprisen går til skolen vår i Peru.

Vi vet at mange av våre kunder er bekymret for å kjøpe merinoull etter alle avsløringene som kom rundt Australsk sauehold for en tid tilbake. Vi kjøper vår ull fra Sør Amerikanske bønder, der finnes ikke larven som er problemet for australske sauer, i tillegg forsøker vi alltid å følge opp våre leverandører for å passe på at både dyr og mennesker blir behandlet på en ordentlig måte.

Hver måned presenterer vi et av barna ved Mirasol-skolen, sånn at dere alle skal kunne bli bedre kjent med dem. Er du ikke fadder? Gå inn på denne siden og verv deg i dag. Det koster 250,– kroner i måneden, og alle pengene går direkte til prosjektet.

I dag ønsker vi at du skal bli bedre kjent med Huber.

Navn: Huber

Alder: 13 år

Favorittmat: Quinoa

Hobby: Å synge

Favorittfag på skolen: Matematikk

Favorittsport: Fotball

Fineste farge: Gul

Yndlingsdyr: Kalv

Hva drømmer du om å bli når du blir stor? Jeg ønsker å bli ingeniør i mekanikk.

Hver måned presenterer vi et av barna ved Mirasol-skolen, sånn at dere alle skal kunne bli bedre kjent med dem. Er du ikke fadder? Gå inn på denne siden og verv deg i dag. Det koster 250,– kroner i måneden, og alle pengene går direkte til prosjektet.

I dag ønsker vi at du skal bli bedre kjent med Rubilinda.

Navn: Rubilinda

Alder: 12 år

Favorittmat: Kylling

Hobby: Spille spill

Favorittfag på skolen: Matematikk

Favorittsport: Volleyball

Fineste farge: Gul og rosa

Yndlingsdyr: Babyalpakka

Hva drømmer du om å bli når du blir stor? Jeg ønsker å bli lærerinne.

Hver måned presenterer vi et av barna ved Mirasol-skolen, sånn at dere alle skal kunne bli bedre kjent med dem. Er du ikke fadder? Gå inn på denne siden og verv deg i dag. Det koster 250,– kroner i måneden, og alle pengene går direkte til prosjektet.

I dag vil vi at du skal bli bedre kjent med Deysi.

Navn: Deysi

Alder: 9 år

Favorittmat: Kylling

Hobby: Sang og musikk

Favorittfag på skolen: Matematikk

Favorittsport: Volleyball

Fineste farge: Gul

Yndlingsdyr: Alpakka

Hva drømmer du om å bli når du blir stor? Jeg ønsker å bli sykepleier.

Da Jon Berggreen nylig fylte 70 bestemte han seg for å benytte anledningen til å samle inn penger til Mirasolprosjektet.

– Jeg og kona mi Berit var med til Mallkini da grunnsteinen ble lagt ned i 2006 og vi har derfor et veldig spesielt forhold til skolen og barna. Fordi vi har alt vi trenger, ble dette en fin mulighet for oss til å gi noe tilbake, sier Jon.

Men dette er ikke den eneste måten Berit og Jon har støttet prosjektet. Sammen eier de Frøken Sofies sy- og strikkebutikk, og gjennom den har de også vært faddere for prosjektet siden ordningen startet opp i fjor. De tar gjerne med seg film og bilder og forteller om prosjektet på strikkekafeer og det gjorde Jon også på sin egen fødselsdag.

– Det førte til at en av gjestene vervet seg som fadder, noe som er fint fordi det sikrer langvarig støtte til skolen.

Jon forteller at ideen kom etter at to av vennene hans har gjort det samme for “sine” veldedige prosjektene, og han er spent på om andre også vil la seg inspirere til å bidra på samme måte. De nesten 100 gjestene i fødselsdagen samlet nemlig inn til sammen 14.000 kroner. Det er nok til å dekke ett fadderskap i over 4,5 år, og gir oss en enda tryggere økonomi for å fortsette prosjektet i tiden fremover.

Tusen takk til deg, Jon, for at du støtter prosjektet. Det setter vi veldig stor pris på!

Dersom du også vil bidra til prosjektet kan du gi støtte direkte til kontonummer 7253 05 14979 eller melde deg som fadder ved å fylle ut dette skjemaet. All støtte går uavkortet til prosjektet. Du Store Alpakka dekker administrasjonsutgiftene.

Hver måned presenterer vi et av barna ved Mirasol-skolen, sånn at dere alle skal kunne bli bedre kjent med dem. Er du ikke fadder? Gå inn på denne siden og verv deg i dag. Det koster 250,– kroner i måneden, og alle pengene går direkte til prosjektet.

I dag vil vi at du skal bli bedre kjent med Estefani.

Navn: Estafani

Alder: 12 år

Favorittmat: Kjøtt og grillet kylling

Hobby: Studier, leke, spise og kose meg

Favorittfag på skolen: Matematikk, samfunnsfag og religion

Favorittsport: Fotball, volleyball og

Fineste farge: Gul, rød og rosa

Yndlingsdyr: Kalv

Hva drømmer du om å bli når du blir stor? Jeg ønsker å bli sanglærerinne